Jeg vil gjerne takke Atle Skretting for at han startet debatten rundt landslagsuttak i karate. Situasjonen er imidlertid mye verre enn Skrettings elendighetsbeskrivelse.

 

Det er umulig å komme på landslaget i karate med mindre man er medlem av noen få, utvalgte klubber som kjenner hemmelighetene. Konkurranseresultater, dyktighet, treningsvilje, talent eller innsats har ingen betydning. Deltakelse på såkalte ”åpne” landslagssamlinger eller deltakelse i arrangement i regi av olympiatoppen har ingen betydning.

Norgesmestre blir ikke kontaktet fra landslagsledelsen, og de får ikke vite hva de kan gjøre for å komme inn i landslagsstammen heller. NM-finaler flere år på rad betyr ingenting. Regionale mestre får ikke vite hva de kan gjøre for å komme et hakk videre, og alle i Nord-Norge og på Vestlandet utenom Stavanger Karateklubb holdes utenfor landslaget – uansett oppnådde konkurranseresultater.

Karate er nå Norges mest urettferdige idrett, og en av ytterst få der norgesmestrene og lokale talenter holdes unna landslaget. Mens man tidligere var fortvilet har det nå bygget seg opp et raseri i mange klubber som har blitt lurt til å satse, mens det viser seg at døren har vært stengt hele tiden.

Et eksempel er min lokale klubb på Vestlandet. Da jeg flyttet ”hjem” for fem år siden etter mange år i Oslo, bestemte den lokale klubben seg for å satse på konkurranser: Konkurransetrening 7 dager i uken, fellestreninger med andre klubber minst 2 ganger i uken, tidligere norgesmestre som instruktører og ikke minst beslutningen om å bruke alle tilgjengelige økonomiske midler til konkurranseutøverne. Utøverne forpliktet seg til å trene som toppidrettsutøvere.

Resultatene og prestasjonene har vært gode. Det har vært en fryd å se klubbens utøvere herje med konkurrenter i andre land som har medaljer fra all style-EM.

Flere av klubbens utøvere går jevnt med de beste fighterne i Europa i sin klasse. I NM forrige måned tok klubbens seks deltakere seks medaljer, og vi har fått tre norgesmestre i kumite i juniorklassene av de seks i elitestammen i klubben. Vi har også flere ”europamestre” i wado-karate (stevner med mer enn 500 deltakere fra over 20 land) og for to år siden vant klubben alle herreklasser i kumite i Vestlandsmesterskapet fra og med 12-årsklassen. Vi har også flere utøvere med medaljer i Scandinavian Open. Utøverne har i 3 år stilt opp på de fysiske treningene til Raik i Kampsportforbundet, reist til Stavanger på ”åpne landslagssamlinger” og vunnet de fleste stevnene de stiller opp på, inkludert flere NM-gull og NM-sølv.

Vi har ikke fått en eneste henvendelse fra noen i landslagsledelsen i disse årene. Hva som var uttaksstevne til junior-EM kom som artikkel på kampsport.no 14 dager før det internasjonale uttaksstevnet, pluss at det var en betingelse at man er i ”Gruppe 1”, uten at det ble forklart hva ”Gruppe 1” er for noe, eller hvordan man kommer dit. Når vi ikke får vite hva som er uttaksstevner før i siste liten blir det vanskelig å ordne reiser og påmelding.

Det har vært befriende å lese innleggene her på Mizuchis hjemmesider. Nå vet vi at NM-gull ikke har betydning som vi har trodd og forventet og trent for daglig i flere år, men at man først må skrive avtale med landslaget. Hvorfor får ikke Norgesmestrene vite om at det er mulig å skrive slik avtale? Hvorfor får ikke instruktørene deres vite om det? Hvorfor kuttes hele landsdeler ut fra satsingen til Kampsportforbundets karateseksjon? Og hvem er det som kan svare på slike spørsmål?

Os Karateklubb har i praksis blitt lurt av Norges Kampsportforbund. Det blir sendt ut meldinger om å støtte oppunder NM og at det er fare for at kongepokalen forsvinner, men når vi satser hundretusenvis av kroner og forlanger at utøverne skal trene to økter om dagen hele uken i flere år, så holdes døren til landslaget likevel hermetisk lukket. Hadde våre Norgesmestre i juniorklassene fått tilbudt om kontrakt hadde den trolig blitt signert innen 5 minutter. Nå er de snart seniorer uten å ha fått sjansen.

Klubber i stilartsorganisasjonen jeg leder har ca en tredjedel av deltakerne på stevner både på Østlandet, Vestlandet og i Nord-Norge. Vi gjør en stor innsats for å holde konkurransesystemet i Norge i gang, men utelukkes helt der det gjelder.

Det er utrolig at norsk karate har et så uprofesjonelt system for å fange opp talenter og sikre bred rekruttering til landslaget, når det finnes klubber som Mizuchi Karateklubb som fungerer like profesjonelt som store bedrifter.

Jeg kan ikke tenke meg at noen andre idrettsgrener har et så uprofesjonelt og urettferdig system for landslagsuttak og –rekruttering som det karate har. Slik kan det ikke fortsette. Seksjonsstyret vet kanskje ikke hvor gal situasjonen er – men de får nok beskjed innen meget kort tid.

Når dagens struktur og organisering ikke fungerer, så er det styrene i karateseksjonen og Kampsportforbundet sitt plikt å endre det, og å omfordele økonomiske midler og eventuelt bytte ut dem som har ansvaret. Det bør skje innen kort tid.