Det er skrevet mye og ment mangt om vårt prosjekt “svart belte på 1 år” på våre diskusjonssider. Jeg føler at det er på tide at undertegnede kommer på banen i diskusjonen. Jeg har valgt å gjøre det her på vår hjemmeside, men ønsker at reaksjoner på dette innlegget skal komme på vår diskusjonsside under den tråden som omhandler dette.

I og med at mange har basert sine innlegg på mangelfull kunnskap om hva prosjektet innebærer, vil jeg forsøke å beskrive det litt grundigere her.

At det er mange som uansett vil være imot, har mange vært flinke til å beskrive grunnene til på diskusjonssiden. Jeg vil derfor ikke gå for mye inn på det.

Jeg er av den oppfatning at visse utdannelser i Norge kan gjøres på halve tiden om man går inn for det. Jeg vet også at det gjøres.

Men det er stor forskjell på å skulle ta en utdannelse og det å ta shodan på et år.

At det å skulle ta shodan på 5 år med 2-3 timers trening i uka kan gjøres på mye kortere tid dersom man virkelig trener hardt og effektivt, burde være åpenbart for alle som ikke støtter seg på merkelige argumenter av andre motiver.

Karate er ikke mer komplisert enn at det er fullt mulig.

Noen mener sågar at dersom man tar en ballettdanser eller turner, og lærer denne karate teknikker på kortere tid enn normalt, så er det ikke karate?

Vel jeg gjorde akkurat dette på 70 tallet. Jeg trente en ballettdanser 1 år i karate, og hun vant det første NM i kata for kvinner, i 1977. Selvfølgelig er hun norgesmester i kata. Selvfølgelig var hennes teknikker karateteknikker. Hvor lang tid hun brukte på å tilegne seg disse er helt irrelevant etter min mening.

Øyvind trener fysisk karate 5 økter i uken med meg på dagtid. Han leser og pugger japanske ord og uttrykk, i tillegg til at han får historie og etikk av meg på hver eneste trening 5 ganger i uken. Han trener styrketrening og tøyning 3 ganger hver i uken utenom våre treninger. Styrkeprogrammet er et basisprogram fra olympiatoppen, for karate konkurranseutøvere.

Han skal gradere seg 9 ganger på veien, med fremmede sensorer fra vår stilart.

Undertegnede skal i utgangspunktet aldri gradere ham.

Pensum fra 0 – shodan er 5 kihon kombinasjoner, 5 ippon kumite, 5 hokei kumite, 10 jiyu kumite kombinasjoner, 17 kataer og jiyu kumite.

Generell innsikt i karate historie og kunnskap om japanske uttrykk i vår stilart.

Han må hjelpe til med instruksjon i perioden fra 1. kyu til shodan.

Dette er stort sett generelle kravene til alle i vår klubb som skal opp til shodan.

Med all respekt, jeg tviler på at det er så mange andre stilarter eller klubber som har noe særlig større krav til shodan gradering i forhold til kampkunsten karate.

At det er mange som mener vårt prosjekt er lettvint, finner jeg direkte latterlig, uten forankring i virkeligheten, og av grunner jeg tror ligger nærmere menneskets dårligste sider.

Når vi ser på de eneste målingene vi har klubber og stilarter i mellom i forhold til dyktighetsnivå, nasjonale konkurranser åpne for alle stilarter, så tror jeg våre resultater der taler for seg, og at en rekke kritikere burde gå litt stillere i dørene.

Klubben har over 100 NM titler, 12 Kongepokaler og rundt 150 jr. NM gull.

Men, konkurranser er jo ikke tradisjonell karate. Likevel vil prestasjonene over tid si noe om nivået på treningen og klubben. At vi har en masse utøvere som er høyt opp i begge systemer sier også noe om nivået i klubben og vår stilart.

Vi har i vår klubb over 50 aktive utøvere som har trent karate i mer enn 5 år.

De fleste av disse har trent over 10 år, 15 av dem i over 20 år, og 3 av dem i over 30 år.

Om vi greier å få prosjektet i havn tør jeg ikke spå noe om, men vi skal gi det et skikkelig forsøk, basert på Øyvinds spesielle egenskaper mentalt, og min erfaring som instruktør i 32 år for tradisjonelle utøvere og landslagsutøvere i kata og kumite.

Uansett stilart, så har disse sine krav og bestemmelser, og jeg ville aldri finne på å stille disse opp mot hverandre eller trekke disse i tvil.

Jeg har reist mye rundt i andre land og trent i mange forskjellige klubber og stilarter. Tradisjonell karatetrening består i hovedsak av kihon og kata. Enkelte steder har jeg opplevd jiyu kumitetrening, men det er sjelden.

Alltid er jeg blitt bedt om å vise kata når de ønsket å se den stilarten jeg tilhørte, eller sjekke mitt nivå i karate. Det er helt normalt.

De som trekker våre krav og vårt nivå i tvil, kan jo enten stille opp på trening eller konkurranser og vise sin kata og så uttale seg etterpå.

Enkelte har hevdet at Øyvind burde stille i konkurranse for å vise hva han kan.

Slikt umodent vås kan vi egentlig ikke forholde oss til.

Konkurranser i karate er etter min mening for de yngre, og krever en helt annen spesialisering enn det vårt prosjekt dreier seg om.

Konkurranser er bare et tillegg til tradisjonell karate, og noe bare en brøkdel av Norges dangraderte har drevet med i sin ungdom. Det er heller ikke et krav i vår tradisjonelle stilart, at man skal ha drevet med konkurranse. Det er heller ikke krav i særlig mange andre stilarter eller kampkunster.

Øyvind skal ikke ha andre krav enn vanlige utøvere. Han skal bare prestere i henhold til kravene, på mye kortere tid, med mye mer intens trening enn det som er vanlig.

At Øyvind er privilegert er ingen tvil.

Han er sin egen sjef, og styrer sin arbeidsdag selv.

Han har god økonomi.

Men disse forutsetningene er det mange andre som har også.

At andre kan forsøke det samme dersom de har et like sterkt ønske, tid og økonomi til det, er heller ingen tvil.

Undertegnede eller noen andre vil alltid være til rådighet.

Er det urettferdig i forhold til alle som ikke har muligheten?

Etter min mening nei.

Det som ville være urettferdig ville være å nekte de som vil og har mulighet.

Øyvind vil og har mulighet.

Vil det gi karate dårlig PR?

Karateutøvere som bruker sin karate galt, gir karate dårlig PR.

Dette er noe helt annet.

Dersom noen riksaviser viser interesse, kan muligens noen “vanlig” folk få med seg at det er en 38 åring som har tatt svart belte. Kanskje andre “voksne” skal våge seg inn i en karateklubb også?

At de også får med seg at dette har skjedd på et år kan pirre nysjerrigheten.

Er det mulig, eller ligger det for mye og for hardt arbeid bak?

Hva ligger bak?

Får vi TV dekning kan det skape enda større interesse for karate.

Respekt for svart belte?

Myter vil alltid leve sitt eget liv.

De som beveger seg inn i klubber vil med egne øyne se hva svart belte står for.

Jeg var utrolig imponert over hvor flinke diverse kjendiser ble til å danse i serien som gikk på tv. Det var også de sakkyndige.

Dette viste at det var mulig på kort tid, ved hard innsats og dyktige pedagoger.

At de fikk slik blest rundt dans har jo vært eventyrlig for danse Norge.

“Alle” fikk se hva som var mulig og at nærmest “alle” kunne bli flinke.

Hvorfor skulle ikke det være mulig i karate også?

Hvorfor skulle ikke vi kunne produsere masse gode folk(svartbelter) på kortere tid hvis forholdene ble lagt til rette for det?

Er vi ikke flinke nok pedagoger?

Eller er det redsel fra de etablerte “flinke” som har “forsprang” i tid, som gjør at de er imot det?

Ikke vet jeg, men vi kommer til å stå på med vårt prosjekt.

Er begge dyktige nok når vi vårt mål.

Uansett vil prosjektet gi oss masse erfaring vi kan nyttiggjøre oss videre.