Ellen Bruzell og Erik Jensen er spennende mennesker som begynte å trene karate sent i førti og femtiårene. Vi presenterer dem her, etter at Ellen graderte til brunt belte på sin 50 års dag i slutten av forrige måned.

 

Mizuchi karateklubb er så heldig å ha stor aldersspredning på våre ivrige medlemmer. Den yngste er 3,5 år og den eldste er 68.
Vi har mange barn og unge, men også mange som er godt voksne.
Med godt voksne mener vi 45 år +.

40 – 68 år brun og svart

 

Noen begynte med karate i ungdommen, mens andre begynte etter at ungdomsårene var over. Vi kunne ha presenterte mange i godt voksen alder, og de får ha oss unnskyldt, men denne gangen presenterer vi Ellen og Erik.
Ellen graderte til brunt på sin 50 års dag, mens Erik i en alder av 68 skal prøve på 1. kyu til jul.

Ellen og Erik

 

GVH: Fortell litt om dere selv og deres bakgrunn?

Ellen: Jeg er født i Oslo 1962, hvor jeg bodde til jeg reiste til USA for å studere.
Fra 1988 har jeg bodd i vestre Bærum. I USA tok jeg sivilingeniørutdanning, jeg jobbet på Rikshospitalet etter at jeg kom hjem og fortsatte med doktorgradsutdanning i fysikk (NTNU, Trondheim) «i voksen alder». Nå arbeider jeg som forsker innenfor temaer som har med medisinske virkninger av lys og UV å gjøre, og det synes jeg er veldig interessant og givende.
Erik: Født i Ørebro i Sverige i 1944. (Mor drev med illegal distribusjon av motstandsinformasjon og måtte flykte på timen da tyskerne ville fengsle henne.) Har studert spansk, klassisk gitar og opera og vært profesjonell musiker. Er siv.øk. med Master of Business Administration fra University of Wisconsin og 1. avd. Juss. Arbeidet i mange år i Xerox og endte opp som Major Account Manager med ansvar for 50 % de største kundene i Norge. Bodde deretter i Mexico i 9 år og drev med eksport av kunsthåndverk. På fritiden trente jeg kung fu og tae kwon do og opptrådte med dans og musikk. Kom tilbake i 1995 med ødelagt kne og ble operert. Trodde aldri jeg skulle kunne drive noen form for kampsport. Selger nå orientalske tepper i helgen kombinert med jobb som forsikringsmegler. Om kvelden jobber jeg med musikk. Jeg rettleder og arrangerer konserter for «mine»15-20 band som spiller musikk i alle kategorier, fra blues, rock, progrock, hardcore og roots. De øver i «mine»lokaler tilhørende Bærum kommune. Vi har også opptaksstudio for produksjon av alle typer musikk.

GVH: Kan dere si litt om andre interesser?

Ellen: Foruten jobben min, er jeg interessert i mye, i den grad tiden strekker til, og går gjerne på kunstutstillinger, teater og konserter. Mannen min og jeg har til sammen tre barn fra hvert vårt tidligere ekteskap: to gutter født i 1982 og 1987 og en jente født i 1993.
Erik: Av interesser utover musikk, kunsthånd verk og orientalske tepper er det indianere fra Nord-Amerika som opptar meg. Har planer om å produsere en film/video om Lakota-(Sioux) eller Ciricahuaene ( Apache) sammen med eldste datteren min som har filmbakgrunn.

GVH: Hva var det som gjorde at dere begynte med karate?

Ellen: Maria, min datter på 19, som er konkurranseutøver, begynte i Mizuchi i 2005, og inspirerte meg til å begynne med karate for to år siden. Motivasjonen var en blanding av ren nysgjerrighet, ønske om å sette meg bedre inn i sporten etter å ha overvært en del stevner og lyst til å utvide treningsreportoaret.
Erik: Jeg var i Nadderudhallen for å se på en oppvisning av flere typer kampsport og ble mektig imponert av karateutøverne med Kim Henriksen i spissen. De holdt et høyere nivå enn de andre utøverne. På tross av operert kne, måtte jeg bare melde meg inn i Mizuchi i håp om at kneet ville «holde». Jeg ville også prøve å holde meg i form på en spennende måte.

Ellen og Erik i shiko dachi

 

GVH: Har dere drevet organisert idrett tidligere i livet?

Ellen: Jeg har aldri drevet organisert idrett, men har etter hvert blitt avhengig av løpeturer i Vestmarka, friluftsliv og av innendørs utholdenhet- og styrketrening i Rykkinnhallen. Den treningen har god overføringsverdi til karate i tillegg til mange andre gunstige helseeffekter, så den skal jeg fortsette med. Dessuten er det noe eget ved å bevege seg til musikk, som er det eneste jeg savner under karatetreningene. På den annen side har jeg lært meg å sette pris på stillheten f.eks. under katatrening.
Erik: Jeg har drevet med mange typer idrett som ski, skøyter, forball og friidrett i tillegg til kung fu, tae kwon do og judo.

GVH: Hva er det med karate som gjør dere spesielt interesserte?

Ellen: Jeg er fascinert av karate. Jeg liker utfordringene i koordinasjon, presisjon og bevegelighet . og tålmodighet.
Erik: Hyggelig miljø, få en bekreftelse på at en henger med fysisk, elegante bevegelser, koordinasjonen og leve ut guttedrømmen om en kontrollert fight som kan være til nytte ved et evt. overfall.

GVH: Hva synes dere i forhold til det å skulle begynne med karate i så godt voksen alder?

Ellen: Jeg opplever ikke alderen som noen begrensning nå. Ganske snart etter at jeg begynte, tenkte jeg at dette er så moro at det er ergerlig at jeg ikke begynte før slik at jeg kanskje hadde rukket å bli bedre innen jeg må gi meg før eller siden. Jeg tenkte også at karatetreningen kunne bidra til å utsette fysisk og mentalt forfall.
Erik: Da jeg er 68 år nå, skulle en tro at kroppen begynner å «streike». Det merkelige er at jeg føler at kroppen fungerer omtrent som 20 år siden, så vel fysisk som mentalt. Jeg synes i hvert fall selv at jeg er en verdig motstander i kumite. En vesentlig grunn til at jeg har et blodtrykk som forbauser legen min og en puls på 56 skyldes nok hovedsaklig karatetreningen. Alder en ingen bergrensning.

Ellen og Erik i kamae te

 

GVH: Har du noe å si til dine jevnaldrende som måtte lese dette og ikke trener karate?

Ellen: Forutsatt at man ser de samme fordelene ved å trene karate som det jeg gjør, vil jeg si at alderen er irrelevant. Karate passer også for personer med ulike begrensninger. Under karate-VM i Paris senere denne måneden vil det være deltagere som er blinde og som har ulike fysiske og psykiske handicap. Hvis man liker koordinasjonsidretter eller ønsker å forbedre denne egenskapen og i tillegg synes det er fint å trene inne i blant, er karate perfekt.
Erik: Aldri for sent! Karate er ufarlig og har en dobbel funksjon. Kroppen forynges og du lærer å beskytte deg og dine. Du kan derved også gi inspirasjon til barna dine, slik at de får lyst til å trene og beskytte seg mot en stadig voldeligere verden. Jevnaldrende som ikke trener karate går glipp av gruppefølelsen, en bedre helse, så vel fysisk som mentalt og gleden av å se at kroppen ikke bare holder ved like. Den forynges og turer på ski og fisketurer blir adskillig mer fristende, akkurat som i gamle dager. En god ide er å begynne å trene med kona. Da hjelper dere hverandre og «leker» dere til en bedre helse.

GVH: Kan dere si noe om deres mål i forhold til karate?

Ellen : Det er utviklende å sette seg nye mål, og tilfredsstillende å oppnå dem. Ett av målene var å gradere til brunt belte innen jeg fylte 50 år, og det gikk akkurat(reds anmerkning, hun graderte på sin 50 års dag)!
Erik: Mitt mål har alltid vært å være en verdig kampmotstander. Jeg er fasinert av de raske bevegelsene, styrken og smidigheten som kreves i en kamp. I tillegg vil jeg forsøke å oppnå det sorte beltet, akkurat som min samboer. Jeg kommer til å trene karate til jeg «stuper». Jeg gleder meg til hver trening og er alltid fornøyd når svetten siler. Da føler jeg at foryngelsesprosessen er i gang.

Ellen Bruzell graderer foran brun og sortbelter

 

GVH: Hva nå?

Ellen: Nå er jeg motivert til å gå videre, og det er lett å ha lyst til å gå på trening i klubben: om jeg er aldri så uopplagt når jeg kommer går jeg alltid fra trening med et stort smil om munnen, takket være gode treningskamerater i alle aldre og dyktige og tålmodige instruktører.
Erik: Jeg kommer til å trene karate til jeg «stuper». Jeg gleder meg til hver trening og er alltid fornøyd når svetten siler. Da føler jeg at foryngelsesprosessen er i gang.

GVH: Har dere satt dere noen fremtidige mål?

Ellen: Neste delmål er 2. kyu til sommeren. Fortsetter det å gå fremover, vil jeg prøve å gå opp til svart, forhåpentligvis om et par år. Og deretter vil jeg bare fortsette å ha det gøy!
Erik: Av fremtidige mål er det få. Men jeg ønsker å fortsette med det jeg gjør i dag. Trene jevnt, utvikle meg innen de områdene som jeg interesserer meg og prøve å inspirere venner og kjente til å begynne med karate. Jeg har ingen vanskelighet med å finne gode argumenter.

Vi takker Ellen og Erik for at de stilte opp til dette intervjuet, gratulerer Ellen med nyoppnådd brunt belte, og ønsker begge lykke til videre på sine karatereiser!

 

Den yngre delen av gjengen som trente sammen med Ellen og Erik denne mandagen ønsker vi også vise.

U. 32 år brun og svart