|
|
||||||||||||||||
|
Forfatteren Oscar Wilde har sagt «Sannheten er sjelden ren og aldri enkel». Det var på tide for undertegnede å bevege seg inn i muay thai sin hule. Et yrende liv av støy og svette i 35-40 graders varme. Sannhetens øyeblikk på thaibokserarenaen ved Grand Hotel i Hua Hin levde opp til utsagnet.
Da jeg ankom stadion, tok jeg kontakt med arenaens manager, som viste seg å være Jorma Rissanen (54), fra Finland. Til å begynne med var han skeptisk til å snakke med meg. Vet ikke hvor han plasserte meg til å begynne med, men bra var det ikke. Etter å ha presentert meg nevnte jeg at jeg hadde hatt god kontakt med Robert Børjesson, den tidligere manageren. Jeg nevnte også en del av de finnene jeg selv hadde møtt i min tid som landslagsutøver. At han var nær venn av mange av de finnene jeg selv møtte som landslagsutøver i mine yngre dager, var ikke noe minus. Da jeg atpåtil hadde slått, og blitt slått av en av hans beste kompiser, ble han mer medgjørlig, og begynte til og med å smile.
Jorma, som er 5. Dan i aikido, har også bakgrunn fra boksing, og er instruktør for både politiet og hæren i området når det gjelder selvforsvar. Finnen tødde opp da vi hadde en rekke felles kjente, og alle dører åpnet seg etter dette. Jeg nevnte at jeg hadde vært der for 2 år siden, og spesielt merket meg Nung Am, den 12 år gamle jenta som vant på poeng sist gang jeg var der. Jorma fortalte at hun nå var bosatt i Phuket, og ranket som nummer 2 eller 3 i verden i sin vektklasse. Han la også til at hun nå tjente store penger. Jeg syntes det ville være uhøflig å spørre om hvor store penger, og avstod fra det.
Han fortalte at det var satt opp 6 kamper denne kvelden, og som vanlig over 5 runder. Ingen kvinner i ringen denne kvelden. Jeg snakket en del med ham om treningsmetoder, og han var klar på at vesten prioriterer armene og er bedre på dette enn thaiene, og derfor matcher thaiene bra. Ellers snakket vi mye om treningsmetoder jeg ikke vil bruke for mye tid på her. I Hua Hin er det mye norske turister, og kampledelsen ville gjerne ha opp «faranger», utlendinger, til å legge kranser på utøverne før sannhetens øyeblikk. Foran første kamp ble tvillingene Sebastian og Jørgen Heindal kalt opp og fikk legge krans på utøverne. Tvillingene kommer fra Kristiansand, og hadde akkurat kommet i gang med taekwondo hjemme i Norge. Det ble en spennende kveld for dem både i og utenfor ringen.
Utøverne i de fleste kampene følte på hverandre i første og andre runde. Så kunne det eksplodere i kombinasjoner. Likevel synes jeg det generelle tempoet var moderat, kanskje ikke så merkelig med den temperaturen vi oppholdt oss i. Første kampen var en av de 2 kampene denne kvelden som gikk rundene ut. Kampen ble vunnet av Sittichi Sakpra på dommeravgjørelse og utøverne var under 48 kg. De 3 dommerne og kamplederen var alle tidligere topputøvere innen sporten. De rulerte på å være kampleder.
I andre kamp kom kveldens raskeste ko, i første runde. En serie med jodan tsukier. Klassen var 50 kg og utøveren hadde thaiboksernavnet Tee-Rek, som fikk meg til å tenke på det gamle rockebandet T-rex. Tee-Rek var en sympatisk fyr som hadde hundrevis av kamper bak seg i en alder av 35 år. Han prioriterte armene i sin trening og sine kamper, noe som i dette tilfellet viste seg effektivt.
I løpet av kveldens 6 kamper ble altså 2 avgjort på dommeravgjørelser, og 4 på ko. En hiza geri (kne), en mawashi tsuki, og den ko som definitivt minnet meg om Oscar Wildes ord, var en klokkeklar ura tsuki, eller som boksere kaller upper cut. Ren, ja, men ikke enkel hverken for den ene eller den andre. Norske Mari Daling Andersen hadde lagt kranser på utøveren som møtte ura tsukien, og hun var nok forholdsvis sjokkert, som mange andre av oss, da det tok lang tid før utøveren kom til seg selv. Han var ikke i stand til å gå uten støtte av 2 personer ut av ringen. Selv etter lang tid utenfor ringen måtte han støttes ut av ringområdet, og dette var nok en smell av de sjeldne. En fulltreffer vi håper han ikke får varige men av. Reglene gir ikke poeng for kast og feiinger, men utøverne bruker det for å komme seg ut av clinch, eller for å demoralisere motstanderen. Oppfølging på bakken er ikke tillatt. Jeg vil ikke påberope meg for mye kunnskaper om muay thai, men komme med noen betraktninger. De er i god fysisk form, noe Jorma bekreftet, ved å si at de trener generelt 60% fysisk og utholdenhet, og 40% teknikk. 60% av den teknske treningen er fokusert på benteknikker, 40% på armene. Dette forholdet gjenspeiler seg også ved at de har dårligere bokseteknikk en rendyrkede boksere. Jeg støtter meg igjen på Jorma, som i forkant sa at de fleste ko kommer med armene.
Denne kvelden kom 3 med armene og 1 med kne. De tåler mye smerte, og jeg er spesielt overrasket over at de ikke skader føttene mer. Spark gikk i albuer og knær så det sang, uten at noen haltet. En ting er at man ikke vil vise motstanderen at man er såret, en annen er hvordan man unngår det etter noen av de trefferne de hadde med føttene, i knær og albuer. Jeg er overrasket over at de kjørte en del single mawashier jodan, som vi i karate er av oppfatning at er for enkle å se. Ingen av disse gikk inn, bortsett fra noen single mawashier chudan. Jeg synes også at de kunne kombinert mer med armer og spark, noe jeg ser de gjør på de høyeste nivåene som vises her på tv hver dag. Det hele forgikk i 35 graders varme, og da er 5 runder på hver 3 minutter krevende både fysisk og psykisk. At de er godt trent på begge deler er det ingen tvil om. Som tidligere nevnt intervjuet jeg både Jorma og noen utøvere om treningsmetoder og prinsipper jeg vil bearbeide og ta med meg hjem til Norge. Etter en slik kveld virker en øde palmestrand med ro og bølgesus som nok et paradoks i dette fasinerende landet, men akk så herlig. At det er snø og kulde hjemme i Norge får jeg bare leve med her i Thailand de ukene jeg er her.
|
Mizuchi Karate Team
Undertegnede satte seg ringside på en thaibokserarena for å overvære sannhetens øyeblikk.
