Det oppleves merkelig at smilets land har en nasjonalsport som hører til en av de mest brutale kampsportene som finnes. |
||||
Jeg er tilbake i Thailand for å studere thaiboksing litt mer inngående. Den filosofiske delen er i seg selv spennende. Kulturen i Thailand fremynder smilende, ydmyke, vennlige, hardt arbeidende mennesker. Det er derfor svært interessant og kan synes som et paradoks at de har en av verdens hardeste kampsporter som sin nasjonalidrett. En av baksidene i Thailand er fattigdommen og alt det dette medfører. Slik boksere fra slummen i USA nærmest sloss seg ut av fattigdommen, slik er det også med mange thaiboksere. Selv unge thaibokser i en alder av 12-13 år kan tjene en gjennomsnitts årslønn på én kamp dersom de er ranket høyt. Mens boksere i USA ofte kom fra kriminelle miljøer i slummen, er dette sjelden tilfelle i Thailand. Kulturen rundt Muay Thai er også en helt annen enn rundt profesjonell boksing. Før tittelkamper i boksing er det nærmest kultur å være mest mulig nedlatende og sleivkjeftet i forhold til sin motstander. Ikke fordi bokseren selv ønsker, men fordi de som styrer pengesekken vet at en slik kultur genererer interesse og penger. I smilets land ville en slik oppførsel vært utenkelig og helt uakseptabelt. Profesjonell boksing er hard idrett, og forgår som regel med mange tjuvtriks. En hard idrett som desverre har mistet mye av det orginale «noble art of self defence». Dette i motsetning til amatørboksing.
Thaiboksing inneholder en rekke tillatte, knallharde teknikker, som bruk av albuer, føtter og knær for k.o. Noe som gjør thaiboksing til en av de aller hardeste kampsportene. Likevel har de en verdighet og etikette som er beundringsverdig, og som løfter det rå og brutale opp på nivå vi trygt kan kalle kampkunst. Utøverne blir også sett på med den aller største respekt i kraft av sin egenskap til å kunne kombinere dette. Alle de kjente martial art egenskapene går igjen. Det ikke mange er klar over er at Thailand er et av de mest liberale landene i verden når det gjelder aksept for annerledes tenkende når det gjelder kjønnsmønstre. De fleste i vesten forbinder dette med sexindustri, men faktum er at det er svært utbredt med annerledestenkende, kjønnsskifter og
transvestitter også utenfor denne industrien. Ladyboy, kathoey, er et kjent utrykk i Thailand; menn som kler seg som kvinner. En av de som har gjort mest for at dette skal aksepteres i større grad, er den kjente thaibokseren og nasjonalhelten Parinya Kiatbusaba, eller mest kjent som Nong Tum. Han sminket seg og fremstod som transvetitt også i ringen, og regnes som en av de viktigste personer for å skape aksept for transvestitter i Thailand. Etter en oppvekst med blant annet munkeliv, ble det mye oppmerksomhet rundt ham da han som transvestitt gikk seirende ut av hovedarenaen for thaiboksing i Bankok. Kombinasjonen thaibokser/transvestitt avstedkom enorm interesse både blant media og befolkningen. Etterhvert som han tjente nok penger foretok han også kjønnsskifte, og er i dag en av Thailands mest kjente modeller og skuespillere. Nong Tum omtales i dag kun som kvinne. De senere årene har hun gått en del kamper, både mot menn og kvinner. Blant annet i Sverige mot svenskenes beste kvinne thaibokser, hvor Nong Tum vant på dommeravgjørelse. Det er også laget film om hennes liv, som har fått mange internasjonale priser og som herved anbefales. Nong Tum er idag 29 år. I mitt neste reisebrev har jeg besøkt en av de mange thaibokserarenaene og overvært en fightnight.
|