Artikkelen til Atle Skretting uttrykker nok det mange tenker.

 

Mange har henvendt seg til oss etter at vi la ut Atle Skrettings artikkel om uttaket til Nordisk mesterskap kommende helg. Noen trodde sågar det var undertegnede som hadde skrevet den. Responsen fra alle har vært at spørsmålene Skretting stiller er betimelige, og at man klør seg i hodet over landslagsledelsens disposisjoner.

Atle Skretting har vært involvert i kampsport siden tidlig 70-tallet, og sittet i kretsstyrer og klubbstyrer innen karate, men aldri vært medlem av Mizuchi k.k.. Hans 3 sønner har alle hevdet seg sterkt innen kampsporter, 2 av dem på landslag i henholdsvis karate og judo. Skretting er en mann som har mye kunnskap, og som ikke er redd for å stille ubekvemme spørsmål. Dette har han også gjort i sitt innlegg på vår hjemmeside.

Innlegget var egentlig ment for forbundets hjemmeside, diskusjonsforumet. Men, siden dette er borte, tok han kontakt med vår webmaster, Ørjan Martinsen, som valgte å legge det ut slik han gjorde. Jeg er blitt bedt om å kommentere artikkelen.

I utgangspunktet er jeg fullstendig enig med Skretting i det han skriver, og jeg synes spørsmålene er på sin plass. Jeg tror også at det er mange andre som føler det samme, noe responsen har gitt klare indikasjoner på. Med andre ord har landslagsledelsen en jobb å gjøre i forhold til å holde klubbene og publikum mer oppdatert om landslaget.

Når det gjelder forfordeling, er dette klart relevant ut fra det Skretting skriver, og det som er fakta. Så lenge man har klubbtilhørende landslagssjefer/trenere, må man ha et system som er så objektivt som mulig for utvelgelse av representasjonsutøvere. Skjønn vil alltid måtte komme inn på et eller annet tidspunkt, men det bør være så liten del som mulig.

Danskene har et poengsystem, som de har utviklet i 2008/2009. Dette systemet gir blant annet poeng for treningsmengder, testresultater i forhold til krav, og plasseringer i definerte stevner gjennom året. De førstnevnte momentene gir lite poeng, mens resultatene er det som gir vesentlige poeng.

Men så er det også slik at resultatene ofte vil gjenspeile det som ligger bak, over tid. Hvert stevne er definert, med detaljert og divergerende poeng for å komme blant de 16 beste i de største, 8 beste deretter, og medaljer osv. Man havner så i grupper etter hvert som man samler poeng, hvor den finansielle støtten blir bedre og bedre etter hvert som poeng og gruppe bedrer seg. Er man i gruppe 1, 2 eller 3, kan man velge mellom et gitt antall poenggivende stevner i året. Målsettingen har vært å ha et så objektivt system for uttak som mulig.

Landslagsledelsen har fått systemet oversendt av undertegnede for lenge siden. I Norge er det i dag slik at kun de som har skrevet kontrakt med landslaget kan tas ut til representasjon. Det eksemplet Skretting omtaler her, er et godt eksempel på at man tas ut uavhengig av resultater, bare man har kontrakt. Selv om alle foran de nevnte utøverne på resultatlistene ikke vil være med på landslagets opplegg, betyr ikke det at de som er med skal tas ut. Jeg er helt enig med Skretting i at man bør ha noen resultater også.

Man bør spørre seg hva som er kriteriene for å være med i landslagsstammen og ha kontrakt? Så kan man spørre seg hvor lenge de skal være i den gruppen som kan tas ut, dernest om de har prestert noe som gjør dem kvalifiserte, foran andre utøvere i landet? Videre bør man spørre seg om hvorfor mange av de beste ikke vil være med på landslagets opplegg?

Av våre NM vinnere som ikke er på landslaget, spurt jeg Lars og Stian, som vant klassene til de 2 uttatte som Skretting stiller spørsmålstegn ved. Stian og Lars, som nå kun er 25 og 23 år, og som for 1,5 år siden var på landslaget, kom med følgende svar: “Det var eget valg, blant annet basert på at landslagsledelsen la opp til en klar prioritering av vesentlig yngre utøvere”.

Dette på tross av at de var unge utøvere som hadde hevdet seg helt i verdenstoppen ved flere anledninger. De hadde i en alder av 21 og 23 år, medaljer i seniorklasser i stevner hvor dagens 2 utvalgte 20 åringer ikke har vunnet en kamp ennå. I EM for 3 år siden, 2007, deltok Norge med et lag hvor utøverne var Jørgen S. Evensen (18), Arik Amroun (20), Lars F. Berrum (20), Stian Bagroen (22) og Geir M. Brastad (28). Dette laget var i bronsefinalen i det største EM som har vært avholdt, og tapte knepent. Sist gang, og eneste gangen Norge har vært i medaljekamp i EM for lag før dette, var i 1988.

Mange andre landslagstrenere har spurt meg siden, hvor det er blitt av det unge laget. 28 åringen har etter hvert lagt opp av private og familiære grunner. 18 åringen har lagt opp grunnet utdannelse. De 3 andre, Lars og Arik, var i finalen i årets NM og tok gull og sølv, Stian vant NM. De var altså i verdenstoppen som 20 åringer, men likevel ville sportssjef Jacobsen nedprioritere dem, for å satse på de som kunne være best i 2016 dersom karate hadde blitt OL gren der.

I 2016 vil Arik og Lars være 29 år, Stian 31 år. Nina Solheim tok sitt OL sølv i taekwondo som 29 åring. Men, hun var med i verdenstoppen lenge før det. Stian og Espen Skretting var i finalen i NM i – 75 kg, og er begge 25 år. Lars og Arik var i finalen i NM i +84 kg, og er 23 år. Alle har vært oppe i verdenstoppen, og er langt fra for gamle til at man kan bygge et landslag rundt dem i mange år fremover. De har masse erfaring som de litt yngre kan dra nytte av. De 20-åringene som Skretting refererer til har ikke mye å bidra med i så måte. Men, da må det være vilje til å satse på våre beste, fra landslagsledelsens side.