I Thailand smiler man ved de fleste anledninger. Enten man får en gave fra noen, eller man blir truffet i muai thai ringen.

Undertegnede dro i begynnelsen av februar til ”smilets land” med gode minner fra et opphold i Thailand for 26 år siden i forbindelse med VM på Taiwan.

Februar er i begynnelsen på sommeren, og jeg skulle bo i en liten by, Cha-Am, i nærheten av Hua Hin. Nydelige strender, lufttemperatur på over 30, og sjøtemperatur rett under 30.

Hovedformålet var todelt. Jeg skulle lage en reportasje om Muai Thai, og forsøke å feriere litt. Grunnen til at jeg ikke valgte Bangkok, var vesentlig fordi forholdene der er langt større, og logistikken langt vanskeligere. Videre visste jeg at en del muai thai utøvere skulle til Hua Hin for å gå stevne i perioden jeg skulle være der.

I nærheten av Grand Hotel i Hua Hin, ligger Grand thaiboksing senteret, og her arrangeres det fightnights regelmessig. Av og til kommer det fightere fra Bangkok, og det var dette jeg dro for å sjekke.

Henriksen foran stadion

Da jeg ankom senteret, var sjefen i sauna, så det var bare å vente. Da sjefen kom, ble jeg forholdsvis overrasket, da det viste seg at han var svensk. Robert Børjesson (44), fra Gøteborg. Her hadde jeg altså dratt halv jorda rundt for å besøke thaiboksingens hjemland, også ledes det største senteret i en større by i Thailand av en svenske.

Robert (Bobby) Børjesson og Henriksen

Han hadde vært involvert i senteret siden 2004, og er nå primus motor. Halve året gjør han dette, det andre halvåret styrer han sin entreprenørforretning i Sveige. En røslig, sympatisk og veldig jovial kar, som gjorde alt for at jeg skulle få det som jeg ville.

Bar er naturlig – også i idrettsanlegg

Dessverre var dagens trening over, men han inviterte meg til å komme kvelden etter, slik at jeg kunne få laget en skikkelig reportasje, da de skulle ha fightnight. Ha ville at jeg skulle snakke fag med topputøverne, trenere og promotorer, da han selv hadde mest bakgrunn fra krav maga og pentiak silat.

Når undertegnede senere går inn på faglige ting vedrørende muai thai i denne artikkelen, tar jeg derfor forbehold om språklige misforståelser. Med boksekunnskap fra ungdommen og 38 års karateerfaring, kan jeg vel kanskje si at jeg har noe peiling på kampsport. Men å si at jeg kan noe særlig om muai thai, det vil jeg ikke hevde.

Børjesson, som der nede kun går under navnet Bobby, fortalte at de hadde ca. 25 fightere i stallen. Til å trene disse hadde de 6 trenere. Alle utøverne trente gratis, og vinnerne fikk beholde pengepremiene selv. Taperne gikk blant publikum og sanket støtte. Senteret tjente penger på at andre leiet seg treningstider, billettsalg og annet salg ved arrangementene.

Styrkerommet

I senteret var det en vekttreningsavdeling og selvfølgelig en skikkelig bar og kafe. Muai thai i Thailand er stort. De har lange tradisjoner og ritualer, og kampsporten er tøff og hard. Beskyttelsesutstyret består av boksehansker, liten susp og tannbeskytter. I tillegg har jentene brystbeskytter. Kampene avgjøres som i boksing, på poeng, teknisk knockout eller knockout. Dette gjelder alle aldere og vektklasser.

De flest begynner å trene i 7/8 år alderen. Stevner begynner de med i 11/12 års alderen. Kamper er på 5 runder à 3 minutter, med 2 minutters pauser. Damene går 3 runder.

Denne kvelden skulle Hua Hins håp på jentesiden gå kamp mot en jente fra Bangkok, i 12 års klassen. I tillegg skulle det vær 5 herrekamper. Før hver kamp utførte de 2 utøverne ritualer i ringen, hvor de psyket seg opp, roet sjelen, og søkte mental støtte hos forskjellige, i tankene.

Stadion før stevnet

Man begynte med herrer – 44 kg. De 2 utøverne var 13 og 14 år. Utøverne brukte ofte første runde på å føle litt på hverandre. Etter hvert ble det fyrt løs med mye lave spark (mawashi gedan), slag, mye knær, en del rette (mae ashi og mae geri) og runde spark (mawashi chudan) til kroppen, en og annen albue og mer sjelden høye rundspark (mawashi jodan). Mye clinching, med forsøk på bruk av knær og litt albuer.

Ritualer før kampen

Undertegnede ble overrasket over at det ikke var mer skader i føttene. Mawashier mot lår ble ofte blokkert med knær, og burde gitt tøffe smeller i føttene med møter med knær. Kast og feiinger ga ikke poeng, men skapte begeistring blant publikum. På grunn av kampsportens natur og regelverk, gikk de forholdsvis ubevegelig, med høy guard og mest vekt på bakerste ben.

At Thailand er smilets land visste vi, og her smilte utøverne enten de ble truffet, traff selv, eller tabbet seg ut. I det hele var det svært jovial stemning før, delvis under, og etter kampene.

Mye clinching

Alle dommerne og kampleder var tidligere topputøvere. 3 dommere utenfor ringen, og en kampleder i ringen. De 3 dommerne avgjorde alt når det gjaldt poeng. I første kamp kjørte blå de første 2 rundene, før rød i 3 runde fikk inn en albue til haken, som gjorde at dommeren stoppet kampen, og det ble seier på ko. De andre kampene ble avgjort på poeng.

Vinner av -44 kg på ko.

En av kveldens hovedattraksjoner var jentekampen, fordi det her skulle avgjøres hvem som skulle toppe rankingen for jenter 12 år i Thailand. Ranking har veldig mye å si, da god plassering her, gir høyere pengepremier. Dette gjelder spesielt premiene i Bangkok.

Vår lokale favoritt, Nung Am, hadde sist gang hun gikk kamp og vant i Bangkok, fått ca. 13 000.- norske kroner, noe som tilsvarer en grei årslønn for voksne på bygda. Ved å vinne denne kampen i Hua Hin, ville verdien for hennes seire i fremtiden stige enda mer.

Nung Am – Thailands fremtidige håp på kvinnesiden flankert av trenere og hovedpromotor Singha i hvit skjorte

Faren til Nung var selv topputøver, og nå trener i senteret. Selv om Nung trente hardt, var de opptatt av at hun skulle følge skolens opplegg.

Jeg fant det upassende å antyde noe om skader på et lite hode, da jeg ikke var der for å stille meg til doms over noe jeg i utgangspunktet ikke har noe særlig greie på.

Nung møtte en tøff jente fra Bangkok, som slo mye etter hodet, og trykket hardt. Nung var etter min mening teknisk bedre, og bedre enn sin motstander med bena. Hun forsøkte en del med jodan mawashi (høye rundspark), og var bra med knærne i clinch.

Nung Am får pleie i hjørnet

Etter 3 runde stod det uavgjort, og det måtte gås en ekstra runde. Denne forløp seg stort sett lik de andre, men dommeravgjørelse på bedre teknikk gikk i favør av Nung. Det vakte stor begeistring blant de lokale, og taperen tok det hele, nær sagt selvfølgelig, med et smil. Etter masse utveksling av respekt for hverandre, var begge leirer fornøde med kvelden.

Utøverne trener 12 økter i uka. Dette er fordelt på stort sett 2 økter om dagen, 6 dager i uka. Dette er mest teknisk trening, kondisjonstrening og litt styrketrening. Thailenderne er harde, men hadde etter undertegnedes mening kunne tjent på styrketrening og mer boksetrening.

Teep – en av kveldens stjerner og trener i klubben

I Europa og USA kjører utøvere mer på dette, og har etter hvert tatt igjen forspranget. Da jeg forsiktig nevnte mine tanker for Børjesson, var han helt enig, og sa at dette var noe de hadde som hovedprioritering for tiden og fremover.

Topputøverne går stort sett 2 kamper i måneden gjennom hele året. Tidligere topputøvere nyter stor respekt i Thailand. Respekt er svært viktig for befolkningen, og Børjesson understreket hvor viktig det var at han som utlending var svært nøye med respekt og høflighet overfor de han møtte i miljøet. Arroganse var fullstendig fremmedord i dette landet.

Overalt hvor vi gikk med Børjesson ble det smilt og hilset, både blant utlendinger og lokalbefolkning. Børjesson var en utmerket ambassadør for Sverige. Vi skiltes som gode venner, og dersom vi velger å legge en vintertreningsleir til Hua Hin området, er Bobby vår mann.

Vi i Norge er stolte av å komme fra et av verdens vakreste land. Jeg tror også jeg ville vært stolt av å komme fra et land som omtales som ”smilets land”. De som ikke har vært i Thailand bør absolutt gi det et forsøk.

Undertegnede skal definitivt finne gode grunner for å forlate vakre vinter Norge en liten periode for varme ”smilets land”.