VED KAMPSPORTENS VUGGE: SHAOLIN TEMPELET I KINA

dette var et av byens fineste hoteller. Dermed hadde de egen buss til hotellet og så var det problemet løst. Bussturen ga meg tid til å la inntrykkene synke litt inn. Kina har en befolkning på 1,3 milliarder og er kanskje det land i verden som for tiden opplever sterkest økonomisk vekst. Vi kjørte på en åttefelts motorvei men var neste alene på veien. Kanskje fordi det var søndag? Overalt var det bygningsprosjekter på gang. Mange nye Sinopec bensinstasjoner var under oppføring langs veien. Veldig mange av bygningene i Zhengzhou hadde grønt nett over seg og ble renovert. Men det var også mange områder hvor det åpenbart var mye å ta fatt på. Lyskryssene hadde forresten en morsom funksjon som vi også burde få: De hadde vanlige røde og grønne piler som viste om du kunne kjøre eller ikke, og i tillegg et stort display som telte ned antall sekunder til neste gang lyset skulle skifte.

På hotellet snakket de fleste engelsk. Jeg allierte meg med en ung piccolo og satte ham inn i planene mine om å dra til Shaolin. Burde jeg leie en bil eller fantes det arrangerte turer, kanskje til-og-med med engelskspråklig guide? Han bestrebet seg virkelig med å skjønne hva jeg sa og lovet å sjekke hva som var mulig å få til. Etter noen minutter ringte ham meg på rommet. Nei, han mente dette ble vanskelig. Ingen engelske guider og han trodde ingen kom til å skjønne hva jeg sa. Jeg forklarte da at jeg skulle til Shaolin uansett om noen skjønte hva jeg sa eller ikke. Kunne han sjekke en gang til? Rett etter ringte han igjen og sa at de var villige til å ta meg med på en heldagstur, men at de var bekymret for at jeg ikke snakket noe kinesisk. Det ville koste 160 kroner og jeg skulle bli hentet kvart over sju neste morgen. Jeg spiste middag på hotellet om kvelden og fikk tak i den engelskspråklige avisa China Daily. Den hadde to hovedoppslag: Skrik og Madonna var funnet og Shaolin-tempelet arrangerer for tiden et internasjonalt Kung Fu mesterskap.

Neste morgen blir jeg plukket opp av en liten minibuss som kjører meg til en større turbuss hvor 20 andre turister venter. Alle er kinesere. Guiden vår er en energisk, pen ung jente. Under turen kommer hun med masse informasjon og det deles ut små billetter og adgangskort til å henge rundt halsen. Det er begynnelsen av september og det er disig med en temperatur på rundt 30 grader. Luftfuktigheten er høy og jeg er lett antrukket og har med vann og kamera. Om jeg ikke skjønner noe så skal jeg i hvert fall ta mange bilder.

Plutselig dumper guiden ned i setet ved siden av meg. Hun ser bekymret ut: ”Hva skal vi gjøre med deg?” Hun snakker med paret som sitter ved siden av. Jeg tror hun prøver å adoptere meg bort. Hun gestikulerer og jeg skjønner at hun vil jeg skal gå sammen med dem de syv timene vi skal være på Shaolin. Huff nei, dette må avverges. Jeg har med meg en lapp hvor jeg har fått en på hotellet til å skrive to setninger for meg med kinesiske tegn: ”Når går bussen” og ”hvor går bussen fra”. Hun skriver et klokkeslett for meg og får meg til å forstå at hun vil vise meg hvor bussen går fra når vi kommer fram. Men hun ser fortsatt bekymret ut.

Vel framme tar saken en ny vending. Jeg prøver å si på langsom engelsk til mine ufrivillige fosterforeldre at jeg kommer til å gå rundt på egenhånd og at det kommer til å gå veldig bra. Da hører jeg plutselig: ”What can I do for you, sir?” Det var Jason Yang, en ung gutt på forretningsreise for et reklamebyrå i Shanghai. Han var i samme gruppe som meg og snakket bra engelsk – hurra! Jeg holdt en del sammen med Jason og hans fire kolleger under besøket på Shaolin. Jeg prøvde egentlig å ikke trenge meg for mye på dem men de oppsøkte meg stadig og det virket som de syntes det var morsomt å få snakke litt engelsk og oversette høydepunktene fra guidens lange informasjonstaler.

Mine venner fra Shanghai

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når man nærmer seg Shaolin fra Dengfeng kjører man gjennom et strøk hvor det ligger flere skoler langs veien. En heter for eksempel

 

Shaolin Martial Art College, og da vi kjørte forbi trente flere hundre ungdommer i skolegården. Her var det sparring og slagputer og ellers mye som minte om vanlig kampsport-trening. Slike skoler lå også inne på selve Shaolin-området og det må ha vært godt over tusen slike unge wannabe’s som kanskje drømmer om en dag å bli blant de få munkene som lever i klosteret.

 

Unge wannabees på vei til fellestrening

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det første man kommer til på Shaolin-området er et kjempestort turistsenter. Her er restauranter og butikker hvor man får kjøpt alt

 

fra T-skjorter til alskens slagvåpen. Her kjøper man også billett som gjelder for hele området. Så begynner vi å gå innover langs en bred brolagt vei. På sidene er det parkanlegg, treningsområder og skoler. Etter en kilometer kommer vi til Shaolin Wushu Training Center. Dette er et stort anlegg hvor vi skal få se en oppvisning med Shaolin-munkene. Utenfor står det en gruppe unge menn med treningsklær og stokker i hendene. ”Many western people” sier Jason. De fleste er tydeligvis amerikanere eller europeere som har kommet hit for å lære. Det er en jevn strøm av vestlige gutter (og noen få jenter) som har latt seg fascinere av filmer, show eller fortellinger om disse munkene som har en nesten umenneskelig kroppsbeherskelse.

 

Mange vestlige undommer har kommet for å lære

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi benker oss rundt podiet og forestillingen begynner. Inn kommer en gruppe på ca. 15 utøvere, alle kledd i de karakteristiske oransje klærne. Musikken er høy og det er et drivende tempo i forestillingen. Vi ser ushiromawashigeri og høytflyvende tobigeri, blokker og slag og superlave stillinger. De lander på ryggen og spretter rett opp på bena igjen. Det hele er velregissert og du kan ikke unngå å la deg imponere. Her ligger det uendelig mye trening bak. Men er dette frittstående turn eller er det kampsport? En del av dette kan man se rundt i de mange dojoer i Norge også, men det er den utrolige tøyeligheten, spensten og akrobatikken som tar pusten fra en. De strekker et ben rett opp i været og ramler så direkte ned i spagaten. Så gjøres det noen raske push-ups med bare én finger på hver hånd. De står også på hendene med bare en finger på hver hånd.

 

The fighting monks

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så kommer en avdeling med våpenoppvisning. Sverd, stokker, pisker, kjettinger og mye annet svinges i lufta med stor presisjon og fart. Dette er sjonglører på linje med det vi ser på sirkus. En med en to meter lang stokk klatrer lynraskt oppover stokken mens den balanserer på bakken, og står plutselig på hendene på toppen av den før han spretter ned igjen. Han med kjettingen sitter på gulvet og snurrer den rundt og rundt mens han hopper opp i lufta for hver gang kjettingen passerer under ham. Så holdes det opp en glassplate med en ballong bak. En av munkene kaster en nål gjennom glasset slik at ballongen sprekker. Vi får se hullet i glasset etterpå.

 

Ved Shaolin Wushu Training Center

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så vil man ha opp to fra salen. Jason og hans kollega er raskt på pletten – dette er en gjeng med mye godt humør. Det hele går ut på at de skal prøve å gjøre etter bevegelser som en av munkene gjør. Kollegaen får mest applaus og vinner en video-CD. To slike CD-er er til salgs for åtte kroner stykket. Jeg kjøper begge. Videoene er fulle av oppvisninger, både de vi har sett og andre. En del oppvisninger går ut på å tåle store påkjenninger a la ”slå meg så hard du kan i magen”. Eller å ligge på spikre eller kniver, eller knuse ting mot hodet og andre kroppsdeler. Dette er et totalkonsept hvor man bygger opp rundt myten om den uovervinnelige Shaolin fighting monk. Det er en blanding av kampsport, turn og godt gammelt sirkus. Men for all del, de er virkelig gode. Det er topp underholdning og det finnes ingen snarvei til målet, her ligger det år med hard trening bak.

 

Men er dette Buddhist-munker? Når man leser om disse fighting monks så påstås det gjerne at det er mye fighting og lite monk og at mange av dem nærmest er å regne som skuespillere. Sannelig om jeg vet.

 

Munker selger bøker

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så gikk vi en kilometer til og kom endelig til selve Shaolin-tempelet. Tempelet ble bygget i 496 e.Kr. i en svak skråning hvor det nylig var plantet mange trær. På Mandarin betyr Shao Lin ”ung skog”.

 

En av portvaktene i Shaolin-tempelet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det var hit den indiske Bodhidharma (i Kina kalt Tamo og i Japan kalt Daruma) kom rundt år 520 e.Kr. Bodhidharma blir gjerne regnet som grunnleggeren av Zenbuddhismen og kom til Shaolin for å lære munkene om dette. I Zenbuddhismen framheves meditasjon som kilde til ”opplysning” (enlightenment) og utvikling. Bodhidharma tilhørte krigerkasten i India og møtte i Shaolin-klosteret munker som var i dårlig fysisk form. De tilbrakte mye av dagen i meditasjon og var svake og skrøpelige. Bodhidharma er beskrevet som en selvsikker, sterk person som hadde brukt flere år på reisen gjennom Himalaya opp til Shaolin. Han var frittalende og falt i unåde hos lederen for munkene i Shaolin. For å bevise meditasjonens frigjørende kraft satte han seg til å meditere i en grotte like ved Shaolin-tempelet. Der satt han i åtte år før munkene godkjente ham som læremester og ga ham det kinesiske navnet Tamo. Nå lærte han munkene en rekke fysiske øvelser som de skulle utføre hver dag for å bygge opp kroppen. Disse hadde i utgangspunktet ikke noe med selvforsvar å gjøre, men ble etter hvert utviklet i den retningen. Dette regnes altså som grunnlaget for all asiatisk kampsport, men det er viktig å huske at det også har kommet påvirkning fra andre land og kampformer inn i det vi for eksempel i dag kan kalle karate.

 

I litteraturen er det beskrevet en annen person som ble sentral i utviklingen av kampsport-delen av munkenes treningsopplegg etter Bodhidharmas tid. Han omtales bare som tiggermunken og skal under et angrep mot Shaolin-klosteret ha drept og jaget et stort antall banditter med en imponerende serie av slag og spark. Munkene ble så imponert over sin kollega at de ba ham instruere dem i denne kampformen.

 

Selve tempelet består av mange bygninger som ligger i en svak skråning. Mange av dem har brent ned og blitt bygget opp igjen og det er vanskelig å få oversikt over hva som er igjen av det originale. Her kan man se stedet hvor Bodhidharma bodde og hvor han trente og selvfølgelig hvor munkene bor i dag og hvor de spiser og trener. Man ser munker overalt og det selges bøker og andre ting inne på området. Et tre man går forbi har runde, små hull inn i stammen. Her har munkene trent nukite (stikk med fingrene) en lang periode. Det er mange små grupper som går rundt med guide inne på området. Selv gled jeg umerkelig (?) inn i en gruppe fra Hong Kong, hvor guiden snakket engelsk.

 

Vi fikk også med oss en skikkelig kinesisk lunsj på denne turen. Man sitter rundt et bord og spiser med pinner av mange små felles retter. Jeg spiste med mine fem venner fra Shanghai og etter god kinesisk tradisjon kranglet vi etterpå om regningen. Å foreslå delt regning er visstnok en ganske pinlig affære i Kina og alle vil gjerne spandere. Jeg vant denne gangen og ble 250 kroner fattigere. Noe som forresten er ganske deilig i Kina (og bla. Korea) er at man ikke betaler driks på restaurant, taxi, osv. Legger man igjen noen kroner for mye kan man risikere at de kommer løpende etter deg med vekslepengene.

 

I tillegg til selve tempelområdet kan man gå opp til grotten hvor Bodhidharma skal ha sittet i åtte år. Med litt velvilje skal man kunne se et avtrykk av ham i steinen – han skygget tross alt for solen i åtte år. I tillegg er det pagode-skogen, en stor samling av pagoder (en slags store tårn eller bautaer bygget som religiøse minnesmerker). Noen av dem er over 1000 år gamle, mens en er nesten ny og har inngravert bilder av laptop-PC, fly og videokamera!

 

I Songshan mountain

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På slutten av dagen tok vi en taubane opp i Songshan mountain (1495 moh), rett bak Shaolin-tempelet. Den lille kabinen vi satt i var tidvis godt over 400 meter over bakken. Vi kom helskinnet opp og gikk i tre timer langs en fantastisk rute som delvis gikk som en slags balkong som hang rett på den glatte fjellveggen. Mange trapper, hengebroer og stigninger gjorde at dette ble dagens trim.

 

Artikkelforfatteren på hengebro i Songshan mountain

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så var det ned til bussen igjen og retur til Zhengzhou. Vel framme ville plutselig ikke sjåføren kjøre rundt til alle hotellene. Han stoppet midt i byen og ville at vi skulle ta taxi. Vår unge guide dro meg med ut i gata og praiet en bil til meg. Jeg ble kjørt til hotellet og det kostet meg fire kroner.

 

Shaolin temple

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Shaolin var vel verdt alt styret med å komme dit. Hvis anledningen byr seg, så avlegg området et besøk. Få snakker engelsk, men tallet er økende. I tillegg viser det seg gjerne at flere skjønner noen få ord engelsk og etter at de har kommet over den første sjenansen kan de gjerne også si noen ord. Og det er ikke viljen det står på – kineserne strekker seg veldig langt for å hjelpe deg. Kina er et spennende land med en fantastisk historie og for tiden en rask utvikling. Ikke nøl med å dra til Kina, men ta med en engelsk-kinesisk ordbok som du kan peke i.