Rorey Andrews kom fra Australia til Thailand for å trene Muay Thai i en og en halv måned.

Før han forlot Thailand bare måtte han prøve seg i ringen i en offisiell kamp.




Jeg traff Rorey (23) i 301 campen (bildet) hver gang jeg var der. Han er opprinnelig fra New Zealand, men bodde nå i Australia og hadde overhodet ingen erfaring fra kampsport, dersom man ikke regner rugby som kampsport.

Han var også uheldig og veltet på scooter, og fikk et avbrekk på et par uker. 

Han er godt trent, og tanken på å stille i ringen for offisiell kamp, ble mer og mer besettende etter hvert som hjemreisen nærmet seg. 
Trenerne mente han ville kunne klare seg brukbart, avhengig av hvor god motstanderen var selvfølgelig. I og med at han selv var så giret, gjorde de avtale for ham på Grand hotell thaibokser gym i Hua Hin.
Der arrangerer de «fightnights» 2 kvelder i uken.

Undertegnede fikk anledning til å følge Rorey i forberedelsene og reise med teamet. Rorey trente til og med morgenøkten dagen før kampen. Resten var restitusjon og oppbygging av overskudd. Kampen skulle gå fredag kveld, og var kamp nummer 2 i rekken av 7 kamper den kvelden. Før avreise fra campen gikk treneren Oliver igjennom de rituelle delene med Rorey en siste gang. Uansett hvordan det gikk, var det viktig at Rorey fremstod som bærer av kulturen rundt selve kampen. Bare det at Rorey ønsket å stille, og hadde mot til å gjøre det, var mer enn nok for alle parter. Var også det kulturelle på plass, fikk resultatet fikk bli det det ble. Han ville ha alles respekt uansett.

I bilene på vei nordover til Hua Hin, hadde jeg fått plass i bilen hvor både treneren Oliver og Rorey satt. Rorey uttrykte at han hadde trodd han skulle være så nervøs at han skulle gjøre i buksen, men han følte det ikke slik. Han sa at han ikke kunne reise hjem kommende søndag uten å ha gitt det et forsøk, og gledet seg.

Da vi ankom stadion, begynte teamet sine siste forberedelser. Rorey ble tapet etter alle kunstens regler, og smurt inn med den oljen de bruker. Han varmet opp, og dermed var det klart. Jeg fikk sjansen til å studere hans motstander litt, som var engelsk. En atlet nesten et hode høyere enn Rorey, og sikkert 10 kg tyngre. Her hadde det åpenbart ikke vært vektkontroll, og jeg ble svært betenkt på Roreys vegne. Jeg så på Rorey at han også begynte å bli preget av stundens alvor og all viraken det er i slike stadioner. 

Vi visste også at motstanderen hadde gått 3 eller 4 kamper før, men ikke resultatene. Alle kampene er satt opp med 5 runder.



Runde 1
De entret ringen, og gjennomgikk alle ritualene på en fin måte. Så var de i gang. De som har vært tilstede på slike kamper i Thailand, vet at her er det så mye støy, at coaching underveis er kun aktuelt i hjørnet i pausene. Thai musikk og masse støy fra tilskuerne. Rorey måtte greie seg fullstendig på egenhånd der ute, uten å høre trenerne. Han hadde fått beskjed om å kjøre på med lave spark, hvor noen gikk inn, andre ble blokkert. 

I thaiboksing har de ingen beskyttelse på føttene, og blokkeringer av lave spark skjer ved at man løfter kneet og vrir det ut mot sparket. Foten kan dermed fort bli ødelagt av en blokk.


Motstanderen kontret en del med rette spark med forreste ben, som er svært vanlig. Rorey var definitivt den som kjørte første runde, mens motstanderen studerte ham, blokkerte og kontret. Rorey virket ikke nervøs, og fremsto som uredd og kjørte bra. Motstanderen virket passiv, og avslørte lite angrep, men brukbare blokkeringer og en del gode kontringer med forreste ben. Rorey var uredd og pågående, men avslørte seg ved stadig å slippe guarden når han kjørte, samt at avstandsbedømmelse og teknikk trengte mer utvikling, noe som er helt naturlig etter så kort tid med trening, og så lite erfaring.

Men, runden ebbet ut, og muligens i Roreys favør. Teamet støttet godt opp rundt ham i pausen, mente han gjorde det bra, og han fikk beskjed om å kombinere mer med armer og lave spark, samt få opp guarden når armene ikke var i bruk.


Runde 2
Etter litt nølende første runde, kjørte nå den større motstanderen på med kombinasjoner av armer og ben, og Rorey måtte i gulvet for første gang. Du gis ikke mye tid til å komme deg igjen, og motstanderen kjørte på så fort han fikk lov, og Rorey måtte ned for andre gang, delvis etter både slag og albue, og jeg tror han fikk et kne på veien ned også. Da fant nok Rorey ut at dette var overveldende, og at nok var nok, og han valgte å bli nede. En klok avgjørelse i forhold til en motstander som var høyere, tyngre, mer erfaren, og bedre. Teamet var på plass med en gang, og lovordene haglet fordi han hadde hatt mot til å stille opp, og fightet så bra som han kunne. Han hadde gjort så godt han kunne, og da kan ingen forlange noe mer. 
Rorey smilte og strålte som en sol, og sa at han hadde gjort det igjen i morgen også, hadde han fått sjansen.

På tomannshånd konkluderte han med det samme som jeg har beskrevet over, men var virkelig glad for at han hadde prøvet seg. Han gjentok at han aldri hadde tilgitt seg selv dersom han hadde reist tilbake til Australia uten å ha prøvd seg. Rorey var så glad at han mente at dette krevde en feiring denne fredagskvelden, før han skulle reise hjem søndag. Jeg ble med på litt av feiringen, men måtte så reise avsted igjen etter å ha tatt avskjed med alle.

Rorey hadde vist mot, og oppsøkt en situasjon som viste at han definitivt presset seg langt utover det komfortable. Det å stille i ringen hadde kanskje en gang vært et spøkelse under sengen. Det spøkelse hadde han nå dratt frem og tatt livet av. Han viste at det ikke var noe i veien med innstillingen, kun at han trenger mer trening og erfaring, og får han det, da blir han en farligere mann i ringen.