Demokratiets veier kan til tider virke uransakelige, også i Norges idrettsforbunds idrettsting. Noen av de heteste potetene er enkelt forklart at rangering i konkurranser ikke skal begynne før i 12 års alderen og at barn i Norge ikke får lov til å reise ut av landet for å konkurrere før det året de fyller 13 år.

 

 

Norges høyeste myndighet for idrett er Norges idrettsforbunds idrettsting.

Her møtes representanter for idretten i Norge for å legge løypa for norsk idrett i fremtiden.

Vedtak her vil også selvfølgelig påvirke utviklingen mot det som etter hvert blir toppidrett.

Tinget har vedtatt lover og regler for barneidrett, som alle tilsluttet NIF er forpliktet til å følge.

Noen av de heteste potetene er enkelt forklart at rangering i konkurranser ikke skal begynne før i 12 års alderen og at barn i Norge ikke får lov til å reise ut av landet for å konkurrere før det året de fyller 13 år. Likeledes er det ikke lov å arrangere konkurranser med utenlandske barn i Norge før det året de fyller 13.

Landsomfattende konkurranser skal heller ikke finne sted før opp i denne alderen.

 

I det siste har mediene hatt oppslag om at landslaget i kickboksing har ønsket å ta med et spesielt talent ut i verden for å konkurrere i en disiplin som ikke mange forbinder med kickboksing, nemlig det vi ville kalle kata etter musikk. Jenta er 10 år.

Jeg stiller meg helt uforstående til at ikke dette skulle være i orden.

Den faglige beste personen i kickboksing, landslagstreneren, har stått for uttaket i utgangspunktet. Dette er åpenbart snakk om et spesielt talent.

I samarbeid med foreldrene, som selv er tidligere topputøvere i sporten, har de lagt opp til et opplegg der jenta skal få reise til Italia sammen med resten av de beste i sin idrett. Enhver liten idrettsspire sin drøm. Et miljø som oser av seriøs idrett, med sunne idealer. En opplevelse hvor jenta kan få erfare andre kulturer og sammenkomster på tvers av nasjoner, religion og politikk.

Barn elsker å konkurrere, og etterpå leker de leker sammen med sine konkurrenter slik alle barn gjør. Forskjellen her er at her får de møte verden i en liten setting hvor alle har en felles interesse, nemlig den idretten de alle brenner for.

Dette kan ikke være annet enn positivt, dersom man ikke da svartmaler det hele, stort sett på grunn av mangel på kjennskap til og erfaring i forhold til hvordan slikt virker.

 

Toppidretts Norge har ved gjentatte anledninger påpekt at Norge er det eneste landet i verden som opererer med slike begrensninger og inngripen i klubbenes styre.

Toppidretten er liten i Norge i forhold til breddeidretten. Toppidretten er også derfor i liten grad representert på tinget.

Vi som driver med toppidrett beklager derfor at demokratiet fungerer slik.

Voksnes fobier i forhold til konkurranseidrett burde aldri få lov til å begrense de som ikke har slike fobier. Konkurranseidrett eller barneidrett behøver heller ikke være ensbetydende med toppidrett.

Fundamentet for norsk idrett må være at vi er nødt til å ha tillit til alle de tillitsvalgte i idretts Norge.

Denne inngripen i tillit som bare finnes i et av verdens frieste land, er en hån mot alle de tillitsvalgte.

De tillitsvalgte nærmest de aktuelle utøverne må i samarbeid med foreldrene være de som må ta avgjørelser i slike saker etter min mening.

Foreløpig må vi forsøke å forholde oss til de eksisterende bestemmelsene så godt vi kan, men jeg håper denne diskusjonen fortsetter og leder til en revidering av bestemmelsene som er alle parter verdig.