Undertegnede var klubbens utskremte representant til helgens ting, som foregikk i Hell i nord Trøndelag.

Tinget avholdes hvert annet år, og er sterkt avgjørende for hvor vi i karate Norge skal gå de neste to årene.

Lørdag var det seksjonsting, hvor alle seksjonene i Norges Kampsportforbund holdt sine ting spredd rundt i hotellets møtesaler, mens man søndag hadde kampsportforbundets ting samlet.

Lørdag var det i underkant av 60 stemmeberettigede på karatetinget, mens det var ca. 160 stemmeberettigede på forbundstinget søndag.

I tillegg var det observatører fra NIF, søkende klubber og æresmedlemmer.

Nevnes må at min gamle landslagskollega og gode venn Gunnar Nordahl, som sitter i styret i EKF og WKF, hadde tatt turen over fra USA for å delta.

Med våre kritiske artikler på vår hjemmeside til en del av skjevhetene vi har påpekt, var det med spenning jeg møtte opp på karatetinget lørdag morgen.

Styrets leder Kjell Sivertsen utrykte da også i sin åpningstale skepsis til enkelte klubbers bruk av sin hjemmeside, uten at han nevnte klubbnavn, men med klar adresse til oss, slik jeg så det.

(For øvrig gav mange mellom møtene uttrykk for at vår hjemmeside var den mest spennende i kampsportforbundet.)

Aldersbestemmelser.

Av saker som skulle gjennomgås, var vi mest opptatt av stevnereglementet, og da spesielt klubbenes mulighet til å slippe til yngre talenter i høyere aldersklasser. Forslaget som forbundet la frem, har Robert Hamara og undertegnede stort sett samarbeidet om, og alt ble vedtatt, og der jeg ønsket å gå litt lenger, fikk vi uventet støtte fra Kathe Hidle, Stavanger k.k., som foreslo å innføre muligheter for dispensasjon fra aldersbestemmelsen for å gjøre de få tilfellene enklere å behandle.

Når vi vet at hun har sittet i det styret som har motarbeidet oss på dette gjennom 2 år, holdt gamle Henriksen på å dette av stolen.

Riktignok slet jeg med feber og hoste, gikk på Paracet og Bronkyl, men det skulle jo ikke være så sterke medisiner at jeg hallusinerte.

Alt det vi har bakset med og skrevet side opp og side ned på vår hjemmeside om, ble endret til akkurat slik vi ønsker det for konkurranse Norge. Et samlet ting gikk inn for å åpne for muligheter i stedet for å tenke begrensninger hele tiden.

Når da stilartene begravde stridsøksene og stod sammen om å velge de beste folkene til styre og stell for norsk karate, må jeg konkludere med at dette var det mest spennende og beste tinget jeg har opplevd siden det første tinget som ble avholdt i 1976.

Kongepokalen

Når det gjaldt søndagens ting for kampsportforbundet, var jeg mest spent på om tinget ville akseptere karatetingets forlag til stevnereglement, og hvordan tinget ville se på bestemmelsene om tildeling av Kongepokalen.

Stevnereglementet ble godkjent.

Bestemmelsene rundt Kongepokalen fikk den nødvendige formelle endringen vi har påpekt, samt at det ble fastslått at innsatsen i den disiplinen som alene ikke kvalifiserer til utdeling, skal kunne tas med i vurderingen av kandidater som er kvalifiserte. Dette har ifølge forbundsstyrets innstilling i saken ligget der hele tiden, og vår frustrasjon over hvordan tidelingskomiteen ble instruert i 2004 og 2006 har dermed vært fullstendig berettiget.

Men det er historie nå. Det viktigste er at ting er på plass for fremtidige generasjoner.

At det alltid vil kunne være uenighet om utdelingen ser vi ikke bort ifra, i og med at kriteriene fortsatt gir rom for skjønn, men nå burde i alle fall instruksen være klar og ikke til å misforstås i forhold til at begge disipliner skal kunne tas med i vurderingen.

Mange påpekte med et humoristisk glimt i øyet at de syntes at gamle Henriksen hadde forholdt seg svært rolig under begge tingdagene, og at det han presterte på talerstolene både var saklig og bra.

Til det er det bare å si at mye av arbeidet med å få folk opp av stolene og begynne å ta til fornuften er unnagjort på forhånd gjennom kritiske artikler fra meg og vårt klubbstyre på våre hjemmesider.

På tinget følte jeg stort sett at fornuften og rettferdigheten gikk hånd i hånd, og da er det ikke annet for gamle Henriksen å gjøre enn å lene seg tilbake og glede seg over dette.

Til slutt har jeg lyst til å utrykke min personlige glede over at det ser ut som mange av mine gamle venner fra de forskjellige stilartene nå begynner å se på hverandre som venner igjen, og ikke motstandere. Det finnes mye tung ballast av kunnskap gjennom deltagelse i over 30 år i karate Norge, som fortsatt er aktive innen sine stilarter. Dette er alle svært sterke personligheter, men at de nå begynner å tenke karate Norge og ikke bare stilarts Norge, var noe av det som gledet meg personlig mest.